Det forklares med at politiet har redusert sin innsats, blant annet har de sluttet med tvangsmidler og ransaking, som tydeligvis er det flere av de intervjuede mener fungerer. Fylkesdirektør for utdanning i Agder, Arly Hauge, sier at «det viktigste grunnlaget er forståelsen av at vi gjør dette for å hjelpe.»
Jeg er ikke i tvil om at intensjonene er gode, men fungerer tilnærmingen?
Min erfaring er nei, for årsaken til at noen ruser seg er mer kompleks enn at frykt for å bli tatt kan stoppe dem.
Familien vår er såkalt ressurssterk. Begge foreldre har høy utdannelse og solide jobber. Det gjør at barnet vårt ikke registreres som «utsatt» og i risikosonen. Likevel ble vårt barn en av dem som fant «hjelp» i rusen, fordi hverdagen ble for vanskelig uten.
Barnet det er snakk om kunne skrive og lese, og var en nysgjerrig og lærevillig 6-åring, men møtet med barneskolen ble ganske katastrofalt. Barnet slet med konsentrasjon, fikk beskjed om å følge bedre med når hen ba om hjelp. Da sluttet hen å spørre om hjelp. Fort havnet hen bakpå i flere fag. Så startet mobbingen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å være på skolen.
PPT og ABUP ble koblet på, men de hadde lite å bidra med. Vi hadde allerede jobbet med og prøvd ut alle råd som fantes for å få barnet på skolen. ABUP var heller ikke så interesserte i å sette noen diagnose, de hadde så mange barn der som hadde det verre, og skolen mente de ikke har noe mobbeproblem. På ungdomsskolen var ungdommen vår veldig lite på skolen, og det var med et nødskrik at det ble satt karakterer. Sluttvurderingen havnet likevel over middels, så at det fantes evner var det ikke tvil om, men hen hadde det ikke bra.