Forbudet mot norsk fleinsopp har ingen faglig begrunnelse, men Legemiddelverket legger mer vekt på svak saksbehandling fra åttitallet enn nyere kunnskap.
Allemannsretten står sterkt i Norge. Vi læres fra en tidlig alder at naturen er vårt felles arvestykke, og at vi i utgangspunktet står fritt til å nyte av det som vokser vilt i den, så lenge det ikke er snakk om vernede områder eller vekster. Med ett unntak: Dersom du plukker en liten sopp som vokser vilt på beitemarker over hele landet, risikerer du å bli straffet.
Legemiddelverket vil ikke begrunne klassifiseringen
I lenger tid har vi forsøkt å få Legemiddelverket til å revurdere klassifiseringen av spiss fleinsopp, der vi har henvist til kunnskapsoppsummeringer som finner at fleinsoppbruk i liten grad er forbundet med store skadevirkninger. I lys av dette, argumenterer vi for at forbudet mot plukking og bruk av viltvoksende norsk fleinsopp ikke kan begrunnes ut fra folkehelsemessige hensyn, og dermed ikke kan anses som forholdsmessig sett opp mot allemannsretten, retten til privatliv eller retten til samvittighetsfrihet.
Et forbud kan ikke begrunnes i at vi vil nekte folk rusopplevelser
At denne holdningen var gangbar på et åttitall preget av narkotikakrig og moralsk panikk, er kanskje ikke særlig overraskende, men kan ikke rettferdiggjøre Legemiddelverkets valg om å ikke revurdere klassifiseringen i lys av nyere kunnskap. Vi er for lengst kommet forbi stadiet der det å ruse seg i seg selv ble ansett som moralsk klanderverdig, og et forbud kan ikke forsvares utelukkende i at man vil nekte folk bestemte rusopplevelser. Dersom folk ikke – som det klare utgangspunkt – skal ha rett til å styre over egen bevissthet, og selv kunne velge å oppsøke ulike bevissthetstilstander, vil vi stille spørsmål ved hvor mye som er igjen av vår påståtte frihet. Et forbud må, som et minimum, kunne rettferdiggjøres ved å vise til at det er nødvendig for å verne om andre viktige interesser, noe som i tilfellet med spiss fleinsopp ikke virker å være tilfellet.